Preken av sokneprest Thomas Wagle
Sogneprest Thomas Wagle ledet bålpannegudsjtenesten, organist Per Karang spilte og flere frivillige bidro til at det ble en hyggelig stund sammen utenfor Snarøya kirke. Vi håper på flere slike søndager fremover!
Søndagens preken av sokneprest Thomas Wagle på Kristi forklarelsesdag kan du lese her.
Dagens offer går til menighetens diakonale arbeid. Du kan gi din gave på Vipps til 16152. Merk gaven med diakoni! God søndag!
Preken Kristi forklarelsesdag 2021
Det er Kristi forklarelsesdag i dag og igjen har vi hørt fortellingen om forvandlingen av Jesus oppe på fjellet, der klærne hans blir skinnende hvite og Moses og Elia plutselig dukker opp. Jeg har tenkt: Kanskje kan vi sammenlikne forklarelsen på fjellet med et vindu med gardiner: Oppe på fjellet trekkes plutselig gardinene til side, disiplene får se et fantastisk syn: forvandlingen, men like plutselig lukkes gardinene igjen. Elia og Moses er borte, Jesus sine klær har sluttet å skinne og alt er igjen tilbake til det normale.
Jeg må innrømme at fortellingen om forklarelsen på fjellet ikke er blant mine favorittfortellinger. Den er litt for rar og fremmed for meg. Jeg har ikke klart å relatere meg til den, for jeg har ikke hatt noen knagger å henge den på. For når opplevde jeg noe lignende? Når opplevde jeg at gardinene plutselig ble trukket til side i mitt liv så jeg kunne se?
I det siste har jeg tenkt at jeg kanskje ikke er helt uten erfaring likevel. Ikke det at jeg har noen spektakulære religiøse opplevelser å vise til – for det har jeg ikke. Mitt religiøse liv er nok ganske kjedelig i så måte. Men jeg har opplevd flere ganger i livet at gardinene liksom har blitt trukket til side og at jeg en kort stund har sett hvor stort livet er. I disse korte øyeblikkene har jeg følt meg i nærheten av noe hellig, av Gud.
Flere av disse gardinopplevelsene har vært ute i naturen. Jeg husker spesielt en gang jeg var ute på Røstbanken og fisket fra en liten 16 fotsbåt. Røstbanken ligger så langt ute at jeg ikke lenger kunne se det flate Røstlandet der jeg bodde. Jeg så bare det enorme havet, fuglefjellene og Lofotveggen i det fjerne. Et øyeblikk var det som om dette synet tok pusten fra meg. Det var så vakkert og jeg følte meg så liten i den storslåtte naturen. Det var som jeg kjente at Gud finnes.
En annen gardinopplevelse for meg var det å få barn. Det var ikke noe jordmor på Røst, så vi ble hentet i ambulansefly og fløyet til Bodø, og så noen timer senere var min eldste datter født. Selv om jeg hadde forsøkt å forberede meg, så ble det likevel en ut av kroppen-opplevelse. Hun var så vakker, og det var så stort. Jeg kunne liksom ikke helt skjønne det. Og jeg fikk lyst til å takke Gud.
Så der har dere to ganger jeg følte at gardinene ble trukket til side i livet mitt. På en måte var det jo ikke noe spesielt med disse opplevelsene. Mange får jo barn og de fleste har også hatt fine opplevelser i naturen. Men det handler om øynene som ser, tenker jeg. Jeg tror undre finnes overalt hvis man bare ser etter. Og man trenger ikke lete i det ekstraordinære. Det hellige finnes midt i det ordinære alminnelige livet som Gud gir oss. Det er min erfaring.
Men når det er sagt så skjønner jeg jo at overføringsverdien til disiplenes erfaring i dagens tekst er minimal. For det var jo ingenting ordinært over den erfaringen de gjorde oppe på fjelltoppen med klær som begynner å skinne, døde profeter som gjør come back, stemmen fra skyen som proklamerer at Jesus er Guds sønn og forbudet mot å fortelle noen om det har sett og hørt før menneskesønnen har stått opp fra de døde. I kategorien syn og gardiner som trekkes til side så er disiplene i en helt annen liga. Det er klart. Men jeg kan kjenne meg igjen i reaksjonene deres: I undringen og engasjementet. I alle spørsmålene de kommer med på vei ned fra fjellet. Hva betyr det å stå opp fra de døde? Hvorfor må Elia komme først? Og hvorfor må Menneskesønnen lide og dø? Spørsmålene som kommer fordi de har sett noe, noe de ikke riktig forstår. En følelse av å ha vært i nærheten av noe hellig. Av Gud.
Amen.