Tilgivelse kan ha livsforvandlende kraft. Det er temaet i prekenen som Thomas Wagle holdt under bålpannegudstjenesten utenfor Snarøya kirke.
Evangelieteksten finner du her: https://bibel.no/nettbibelen/kirkearets-tekster
God søndag!
Preken Luk 7, 36-50
Du er god nok som du er - det er et mantra vi hører ganske ofte i våre dager. Hva ville skjedd hvis Jesus sa det til kvinnen i dagens tekst i stedet for dine synder er tilgitt?
Tja, det er selvsagt vanskelig å si, men jeg tipper kvinnen først ville blitt veldig glad – for hun var nok ikke bortskjemt med den type positive tilbakemeldinger. Men så er jeg ganske sikker på at hun nokså raskt ville ha kjent seg like elendig som før. For skylden og skammen – det som gjorde at hun oppsøkte Jesus i utgangspunktet - ville ha fortsatt å kverne inni henne. Positiv tenkning og positive kommentarer er veldig bra, men det hjelper ikke mot alt.
La meg gi dere et eksempel på dette fra min prestehverdag. Hvis noen kommer til meg for å få sjelesorg fordi de sliter med skyldfølelse, hvordan ville vedkommende da ha reagert hvis det eneste jeg hadde å si var: Det er ikke så farlig. Du er bra nok! Hvis det var jeg som var i sjelesorg, så tror jeg at jeg ville ha følt at presten ikke tok meg på alvor, at han ikke lyttet til det jeg hadde på hjertet. Det var jo denne knugende skyldfølelsen jeg trengte hjelp med. Og så får jeg bare en positiv kommentar om at jeg er bra nok slik jeg er. Hva hjelper det? Omtrent like lite som det hjelper å trøstespise mot depresjon. Det vil si ingenting.
I dagens tekst har vi derimot sett hva som kan hjelpe, og det er tilgivelse. Tilgivelse kan ha en livsforvandlende kraft som kan sette oss fri. Det er kvinnen i dagens fortelling et sterkt bilde på. Hun som i takknemlighet vasket Jesu føtter med sine tårer, kysset dem og tørket dem med sitt hår, midt foran hele selskapet hjemme hos fariseeren Simon. Hun må ha lengtet lenge etter denne tilgivelsen! Og så plutselig er hun satt fri.
I det siste har jeg lest en bok av teologen Åste Dokka som heter Leve vanskeligere. Åste er i denne boken opptatt at vi ofte gjør ting litt for lett for oss selv og at vi da fort kan ende opp med å gjøre oss selv en bjørnetjeneste. Og en av tingene hun tar opp er nettopp dette med at vi altfor ofte sier – Du er god nok som du er. Det stemmer jo ofte at vi er det. Men ikke alltid. Noen ganger roter vi det skikkelig til. Noen ganger er det vår skyld at livet går skikkelig på tverke, og akkurat da er vi rett og slett ikke gode nok. Åste minner oss om at det kristne menneskesynet ikke er at vi er gode nok som vi er. Det kristne menneskesynet er at vi er skapt av Gud. Vi er skapt i Guds bilde. Vi har det gode i oss, men samtidig har dette syndefallet skjedd. Det som roter livet til, det som bryter ned og ødelegger. Vi er ikke lenger i paradis, hvis noen trodde det. I tillegg til alt det gode er synden et vilkår vi lever våre liv under. I dogmatikkens språk sier vi at vi mennesket er simul justus et peccator. Vi er både rettferdige og syndere. Men vi er altså ikke bare rettferdige. Vi er ikke bare gode. Sier vi det, gjør vi det ikke bare litt for lett for oss selv. Vi risikerer også å frata oss selv muligheten til å oppleve livsforvandlende tilgivelse. For er ikke opplevelsen av tilgivelse knyttet til at vi faktisk erkjenner at vi trenger tilgivelse? Jeg tror det.
Vi liker ikke å snakke om synd i vår tid – og det er gode historiske grunner til det etter århundrer med misforstått kirkelig moralisme. Men som Åste Dokka er jeg opptatt av at vi må børste støvet av syndsbegrepet igjen. Det er to grunner til det: For det første må vi snakke sant om livet, og livet er en miks av det gode og det onde. Vi er ikke alltid gode nok som vi er. Det vet vi. Synd er kanskje et belastet ord, men inntil vi finner noe bedre må vi bruke det for at kartet i dette livet skal stemme med terrenget. Den andre grunnen er kanskje likevel den viktigste og den handler om at synden og nåden henger sammen i kristendommen. Slutter vi å snakke om synden, slutter vi kanskje å forkynne nåden også. For hvis vi er gode nok som vi er, hva skal vi da med nåden?
Men vi er ikke gode nok som vi er, ikke alltid. Derfor trenger vi nåden, akkurat som kvinnen i fortellingen. Tilgivelsen som kan sette oss fri fra det som holder oss fanget. Heldigvis sa ikke Jesus Du er god nok som du er til kvinnen hjemme hos Simon. For Gud sier ikke det. Gud sier: Du er tilgitt. Du er elsket. Og det er enormt mye mer frigjørende.
Amen.