En gravferd i Den norske kirke er en form for gudstjeneste. Seremonien uttrykker det grunnleggende i den kristne tro. Mennesket er skapt og elsket av Gud. I gravferdsgudstjenesten takkar vi for livet og overlater den døde i Gud sine hender.
De enskilde ledden, blant annet utsmykking, symboler og kransepålegging, må tilpasses den gudstenestelige karakteren. Den liturgiske fargen ved gravferd er violett, men det er vanlig å bruke mye vitt, både vite blomster og vit kiste. Andre farger kan også brukes.
Gangen i seremonien
Gravferden starter med inngangsmusikk, salme, innledende ord og kort bønn. Etter det framfører presten eller en representant for de pårørende minneord. I begge tilfeller vil det være naturlig å kombinere informasjonen om den avdøde med fortellinger om hva den avdøde har betydd for dem han/hun stod nær. Etter minneordene er det også plass for andre korte hilsner, kransepålegging, opplesing av kransebånd evt. og musikkinnslag.
Etter minnedelen er det gjerne en salme før presten eller den som står for gravferden leser fra Bibelen og holder en kort tale ut fra skriftordet. Det blir så bedt en passende bønn før alle ber Herrens bønn sammen. Ved kremasjon følger jordpåkastelse,senking og velsignelse før siste salme og evt musikkinnslag. Så reiser alle seg for å gå ut.
Ved bisettelser fra Snarøya kirke, blir kisten båret ut under utgangsmusikken og kjøres så til krematoriet. Ved begravelser følger pårørende, sørgeskaren og prest i bil etter bårebilen frem til Steinskogen gravlund. Jordpåkastelse, senking og velsignelse skjer da ved kisten på gravstedet.