Preken Allehelgenssøndag 2020

I sommer gikk jeg pilegrimsleden til Trondheim, ikke hele, men det ble en 15 mil fra Dovre til Nidaros, der vi til slutt rakk fram til Olavsvaka i Nidarosdomen natt til 29. juli, den dagen Olav den hellige falt i slaget på Stiklestad i 1030. Jeg kunne sagt mye om hvor fantastisk det var å gå pilegrim. Om hvordan man kan kjenne en egen ro både i kropp og sjel etter et par dagers vandring i vakker natur. Men det skal jeg ikke gjøre. I stedet vil jeg fortelle om en opplevelse som gjorde inntrykk på meg underveis. På vei mot Fokstugu på Dovre, på 1200 meters høyde kom vi plutselig fram til en stor steinrøys. Denne røysen heter allmannrøysa, og her har pilegrimer lagt på stein etter stein i hundrevis av år, og til slutt har det blitt en stor røys av det. Tanken er at man ved å legge på en stein samtidig kan legge noe av seg som tynger. Ritualer er viktige for mennesker og folk er kreative, så ritualene har en tendens til å utvikle seg over tid. I allmannrøysa lå det derfor ikke bare steiner. Det lå også ulike gjenstander som sikkert har vært betydningsfulle for de som har lagt dem der. Og en av disse gjenstandene var et fotografi av en mann som det var skrevet noen linjer på.  Jeg husker ikke nøyaktig hva det stod, men det var bildet av en far som var død noen år før og i teksten forteller sønnen til alle som vil lese hvor fantastisk hans far hadde vært og hvor mye han savner ham. Bildet hadde ligger der noen år, men det var laminert så det hadde tålt vær og vind oppå toppen av Norge godt. Mange pilegrimer hadde sikkert lest disse ordene om faren hans. Jeg la bildet tilbake under steinen slik at nye pilegrimer kunne få lese om denne faren og sønnen.  
For meg så oppsummerer denne fortellingen hva allehelgensdag handler om. Det handler om å minnes de som har gått foran – både helgenene, men også alle de nære som vi har mistet og som vi savner: Vi var på vei mot Nidaros for å minnes Olav den hellige, men jeg ble mest grepet av denne ukjente faren og sønnen hans. Én har fått en katedral reist over sin grav. En annen har endt som et lite bilde i en steinrøys på Dovre. Men i ettertid har jeg tenkt at Olav og denne ukjente faren  dypest kanskje ikke er så ulike likevel. Én definisjon på hva en helgen er jo et menneske som Guds lys har skint ekstra sterkt igjennom. Jeg følte meg sikker der jeg stod ved allmannrøysa at hvis jeg hadde spurt denne sønnen om han følte at Guds lys hadde skint ekstra sterkt gjennom hans far så ville han ha sagt ja. 
Er poenget dermed å løfte oss alle opp til å bli helgener? Nei, men kanskje handler det om at vi gjerne kan ta helgenene ned fra pidestallene. Selv om de ofte avbildes med glorier er helgener vanlige mennesker med feil og mangler– ja du kan være sikker på at krigerkongen Olav hadde mer på samvittigheten enn de fleste av oss, men likevel minnes vi han som en helgen fordi noe av Guds lys kom til å skinne igjennom ham på en særlig måte i de siste dagene fram mot slaget på Stiklestad. 
Noe av den samme alminneliggjøring eller demokratisering finner vi i dagens evangelietekst, saligprisningene fra Matteusevangeliet. Når Jesus i denne talen som er hentet fra Bergprekenen skal ramse opp hvem som er salig - hvem som kan skal arve himmelriket - så handler det ikke om de flinkeste i klassen, de blant oss som utmerker seg som enere i tro og i liv. Nei, han nevner vanlige folk, folk som sliter og baler med livene sånn som oss: 
Salige er de som er fattige i ånden – kan det være de som tviler?
Salige er de som sørger
De som hungrer og tørster etter rettferdigheten
De som blir forfulgt. 
Det handler om helt vanlige mennesker dette, som deg og meg, mennesker som av og til også klarer og være med å skape fred og være ydmyke, barmhjertige og rene av hjertet, som det står. 
For denne sønnen oppå Dovre, var det faren som ble en sånn viktig og god person i livet hans. Kanskje har du også noen du savner og som betydde utrolig mye for at du kunne ha det bra i livet ditt? Men det viktigste spørsmålet i dag handler kanskje ikke om fortiden, men om her og nå: Kan vi, bli sånne viktige og gode personer i andres liv i dag? Eller for å slå litt på stortromma: Kan vi bli en slags helgener for noen vi også? Ja, Guds lys kan skinne igjennom oss også. 
For oss nøkterne norske lutheranere med mye pietisme i bagasjen sitter det antageligvis langt inne å kalle seg selv helgen. Men amerikanerne tenker jo som kjent alltid større, og kanskje kan vi lære litt av dem her. House for all sinners and saints er det en kirke i USA som heter. Huset for alle syndere og helgener. Det er et ganske spenstig navn. Fra kirkehistorien er vi jo vant til at kirken minner oss om alt det gale vi gjør, men her er det altså en kirke som kaller oss for helgener også. Jeg har lyst til å avslutte med noen setninger fra Nadia Bolz-Weber som var prest i House for all sinners and saints i en årrekke. Som tidligere stand up komiker og rusmisbruker og med en kropp dekket av tatoveringer er hun alt annet enn det vi forbinder med en helgen. Men hun er virkelig en helgen for mange. Og det som er så bra med henne er at hun snakker rått og ekte om livet. Hun snakker helt åpent om alle sine nederlag, om sitt rusmisbruk og sine negative følelser – småligheten, egoismen og fordommene. Men så forteller hun også om hvordan hun gang på gang blir overrasket over å oppleve at Gud også kan gjør gode ting gjennom henne. Hvordan evangeliet om nåden og nye sjanser bringer fram det beste i henne og gjør at hun kan være viktig for andre. Nadia skriver (og her må dere tåle litt røft språk):  
My spirituality is most active, not in meditation, but in the moments when: I realize God may have gotten something beautiful done through me despite the fact that I am an asshole, and when I am confronted by the mercy of the gospel so much that I cannot hate my enemies, and when I am unable to judge the sin of someone else (which, let’s be honest, I love to do) because my own crap is too much in the way, and when I have to bear witness to another human being’s suffering despite my desire to be left alone, and when I am forgiven by someone even though I don’t deserve it and my forgiver does this because he, too, is trapped by the gospel.
Nadia er helt perfekt hvis man har lav selvtillit og lurer på om man virkelig kan gjøre en forskjell i andres liv. Ja, det kan vi alle! Ikke fordi vi er så flinke eller så fromme. Men fordi Guds lys også kan skinne igjennom oss. 
«Salige er de som er fattige i ånden,
Salige er de som sørger
Salige er de som hungrer og tørster etter rettferdigheten,
Salige er de som blir forfulgt for rettferdighets skyld.
La oss ikke bare tenne lys for de som har gått foran i dag, men la oss være lys for hverandre. Vi er mange som trenger det. 
Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd som var, er og blir én sann Gud fra evighet og til evighet. Amen