På torsdag var det Kristi himmelfartsdag. Neste søndag er det 1. Pinsedag. Og midt imellom der er vi.
En annen måte å si dette på er at vi står midt imellom fravær og nærvær. For Kristi himmelfartsdag handler jo om fravær. Det handler om en avskjed: Evangeliene forteller at Jesus forlot disiplene og dro opp til himmelen. Og 1. Pinsedag handler om nærvær. At Gud er i verden i kraft av sin hellige ånd. Jeg har tenkt at dette kanskje er et ganske godt bilde på hvordan mange av oss har følt det i denne koronatiden: at vi står midt mellom fravær og nærvær.
Noen har kjent sterkere på dette enn andre. På fredag hadde vi utendørsgudstjeneste på Stabæktunet sykehjem. Og beboerne på sykehjemmene våre har jo vært spesielt hardt rammet: De har ikke fått se sine nærmeste på flere måneder. Det har vært masse fravær. Masse savn. Det må ha vært vanskelig å holde ut både for dem og for deres pårørende. Men det som kanskje har gjort det litt lettere å holde ut er at vi vet at det kommer en dag etter koronaen. Det kommer en dag da vi kan sees igjen. En dag for nærvær og fellesskap.
Jesus trøster disiplene i dagens tekst. Han sier at det kommer en dag etter dette, en dag da talsmannen skal komme. Den hellige ånd. Fravær skal bli til nærvær. Om litt. Forstod disiplene dette? Jeg vet ikke. Men kanskje ble en gnist tent i hjertene deres. Et håp som gjorde fraværet lettere å bære.
Vi mennesker trenger alltid noe å se fram til. Vi trenger håp. Håp som kan hjelpe oss når vi kjenner på fravær.
I det siste har jeg lest en bok av Viktor Frankl. Han var en jødisk psykolog som overlevde Auswitzsch. I sin bok, Kjempende livstro, skriver han om det som gjorde at han overlevde de forferdelige årene i konsentrasjonsleir. Mye var selvfølgelig flaks: Gang på gang var det rene tilfeldigheter som gjorde at han slapp unna, mens mannen ved siden av ble drept. Men noe hang også sammen med at han alltid beholdt håpet. Viktor havnet aldri ned i apatien. For som han skriver: de som ble apatiske, de som ikke så noen grunn til å stå opp om morgenen- for dem var døden nær.
Viktor Frankl siterer filosofen Nietzsche når han skal forklare hvor viktig håpet er i et menneskes liv. Nietzsche sier i engelsk oversettelse: He who has a why to live for can bear with almost any how. Den som har et hvorfor å leve for kan utholde nesten alle hvordan. Dette betyr at hvis du har et håp, hvis du har noe å se frem til, et mål, da kan du nesten holde ut hva som helst. Ja, du kan holde ut Auswitzsch. Det viser Frankl med sin sterke livshistorie. Han holdt seg gående ved å føre samtaler med sin kone inne i hodet sitt. Hans største håp var å få se henne igjen. Etter hvert som han pratet med henne var det nesten som om hun var tilstede. Det var det han trengte for å overleve.
Tilbake til dagens tekst. Vi står ikke som disiplene og ser opp mot himmelen og venter på den hellige ånd lenger. Den hellige ånd er her. Gud er her. Når det er dåp så døper vi med vann og ånd. Og når vi skal feire nattverd etterpå så tror vi at vi kan møte Jesus der gjennom den hellige ånd. Det er nærvær. Likevel tar jeg meg ofte i å kjenne på Guds fravær. Jeg kan be og føle at jeg ber ut i det tomme intet. Jeg kan gå på gudstjeneste og føle at det ikke gir meg noen ting. Ikke minst kan jeg se all verdens nød og elendighet og lure på hva i all verden det er Gud holder på med. Hvor er Gud? Jeg tror ikke jeg er alene om å stille dette spørsmålet med ujevne mellomrom. Det er nok ganske allment. Det er ikke bare i koronatiden at vi kan kjenne på fravær og lengselen etter nærvær. Det hører med til livet. Ja, selv guder kan kjenne på guddommelig fravær ifølge Bibelen: Jesus må ha kjent på en enorm gudsforlatthet på korset da han ropte: Min Gud min Gud hvorfor har du forlatt meg. Og som vi vet er ikke dette hvilket som helst sitat. I følge både Markusevangeliet og Matteusevangeliet var dette Jesu siste ord før han døde. Det var det siste han følte.
Men Jesus var ikke forlatt. Vi er ikke forlatt. Det er hele poenget. Det er hele kristendommen i en sum. Gud er nær! Selv når vi kjenner på fravær, selv når vi føler oss forlatt og har det vondt, så er Gud nær. Gud går med oss. Han er skjult tilstede, som salmedikteren Svein Ellingsen sier så fint.
Jeg merker at når jeg sier dette så får jeg litt lyst til å være djevelens advokat og spørre: Er ikke dette en litt vel enkel løsning på følelsen av fravær og eksistensiell ensomhet å bare slå fast at vi ikke er alene og at Gud er nær! Nei, det er ikke det. For det er ikke en løsning på et problem vi snakker om her. Det er vår tro og vårt håp.
He who has a why to live for can bear with almost any how. Den som har et hvorfor å leve for kan utholde nesten alle hvordan. Vi som er kristne er heldige; vi har et hvorfor å leve for. I tillegg til alle de andre bærende relasjonene i livet vårt så har vi troen på Gud. Dette skal vi vitne om, slik Jesus sier i dagens tekst, vi skal vitne i ord og handlinger så flere kan få kjenne på håp i livene sine. At Gud er nær.
Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige ånd, som var, er og blir én sann Gud fra evighet og til evighet. Amen.